Hindrovasjon
Der viljen er tilstede men strukturene mangler.
Det har gått igjen litt for mange ganger — folk jeg har møtt på min vei ønsker endring i måten de utfører sitt profesjonelle virke, men rammene i jobben de har tillater det ikke. Eller gründere, private bedrifter eller offentlige virksomheter som ønsker å få til en endring, få til noe bedre, effektivisere seg selv og sin virksomhet — men som blir stoppet i mangelen på frihet i jobben.
En stort norsk offentlig organ ønsker å gjøre en endring i journalsystemer i kommunal helsesektor. Er man et moderne, oppegående menneske som lever i 2019, gjør man dette ved å involvere berørte aktører, brukere og pasienter. Men der kommer også utfordringen. Og det står ikke på viljen. Det går ikke med mindre man kjøper fri fastleger til å delta i prosjektet. Tilogmed ting som et enkelt møte eller en workshop blir umulig for mange å delta på. Å ta med en barneskolelærer eller en sykepleier i en workshop er en umulig oppgave for mange.
“Jeg har vokst opp i frelsesarmeen og der sa at de alltid at det nytter ikke å bare si Hallelujah, du må gjøre det!” — Helge Eide, KS
Og det mangler ikke på vilje. Det som mangler er en leders evne til å se de strukturelle rammene rundt sine egne ansattes utøvelse av sitt virke.
I sin nyttårstale i både 2014 og i 2016 oppfordret Erna om å ansette personer med hull i CVen. Hun sier at mange har prøvd, få har angret. Offentlige ansettelser har systemer og lover som aktivt motarbeider mulighetene for å få gjennomført en slik ansettelse — den som tilbys stillingen skal være den best kvalifisserte — og har du hull i CVen er sjansen stor for at kvalifikasjonene, manglende erfaring eller fartstid er redusert i konkurranse med andre søkere.
Paradokset blir altså størst når ledere enten i staten eller i den enkelte kommune kommer med visjoner og ønsker om endring og innovasjon, mens realiteten blir stoppet lenge før ideen blir satt ut i livet.
Et tydelig eksempel er diskusjonen om hvor vidt personvernet er så strengt at det går utover pasientsikkerhet.
Når artikkelen over ble publisert hadde jeg jobbet med blant andre Oslo Universitetssykehus en periode. Vi sto midt oppe i dette, og kjente det på kroppen. Vi hørte skremmende historier om disketter og CDer med data sendt i drosje eller fraktet i jakkelommer rundt om — fordi de tekniske systemene gjorde det umulig for behandler å yte til det beste for pasienten. Det er klart at dette er en stor diskusjon med juss og etikk hengende over seg — allikevel er det verdt å spørre; hvor mange må dø, før vi endrer praksis. Eller for å si det på en riktigere måte; før de på toppen tillater reell innovasjon.
